Historien om spedalsk-sykehuset

Artikel fra www.bistandsaktuelt.no – sproget er Norsk, håber i klare den!

Det lå i ruiner etter krigen i Sierra Leone. Nå er det i drift og server 25 000 pasienter i året. Les hva som skjedde da en lege satt med for mye utstyr etter å ha åpnet en klinikk i Danmark. Ole Berdon Bakke forteller om visjonene som ble mer enn bare visjoner.

Børnebehandling ved Masanga hospitaler i Sierra Leone

Ole Berdon Bakke rapporterer fra Sierra Leone.

Jeg er så heldig at jeg har en venn som drar meg med på ting. Vi ser hverandre ikke så mye nå som vi gjorde den gang vi var naboer, men når vi treffes er vi der vi var for 15 år siden. I år tok han meg for tredje gang med til Sierra Leone hvor han har startet et sykehus.

Å starte et sykehus er ingen liten oppgave uansett hvor i verden man er. Å starte det i et land man ikke kjenner krever hakket mere med innsats. Hvis man i tillegg gjør det ved siden av full jobb blir det enda mer imponerende, men slik er Peter. Det begynte med at han etter å ha startet sin egen lege-praksis i Danmark satt med utstyr til overs. Hva gjør jeg nå tenkte Peter – jeg starter sykehus. At det ble Sierra Leone var en tilfeldighet, at det er mulig å gjøre det er fantastisk.

Sierra Leone er et svært fattig land med et helseproblem. I hele landet er det ikke mer enn 160 leger som skal dekke en befolkning på omlag 5.5 mill innbyggere. Her dør hver 8 kvinne under fødsel og hvert 4. barn dør før det fyller 5 år. Her er ikke noen sosialhjelp, ingen arbeidsledighetstrygd, ikke gratis helsevesen eller fri skole, her har man bare seg selv å stole på. Hvis man blir syk og ikke kan jobbe så sulter man.

Borgerkrigen i landet startet i 1994 og varte frem til 2002 da det internasjonale samfunnet endelig grep inn og fikk avsluttet 14 år med terror. Hender, føtter, neser og ører ble kappet av, barn ble holdt som sex-slaver og truet til å drepe sine nærmeste, det lå døde kropper i gatene og volden rammet tilfeldig.

Dette var det landet Peter kom til tre år etter at krigen var slutt. Med seg hadde han representanter fra Lions i Danmark og målet for reisen var Masanga Leprosy Hospital som inntil krigen var et av de mest anerkjente og veldrevne sykehusene i Vest-Afrika. Her hadde adventistene bygget opp et sykehus siden slutten av 50-tallet. De hadde lagt ned mye penger og ikke minst menneskelig innsats i å bygge sykehuset. Det var plassert langt inne i jungelen og pasientene var spedalske. På den tiden var kunnskapen om sykdommen svært liten og av den grunn fryktet. De som ble smittet ble i mange tilfeller utstøtt av den landsbyen de levde i og måtte klare seg på egen hånd. Masanga ble et fristed for dem, her fikk de behandling og her var de blant sine egne.

I 2005 var alt lagt øde. Rebellene fra opprørshæren inntok sykehuset og ribbet det. Alt utstyr var enten stjålet eller ødelagt, de elektriske ledningene var revet ut av veggene. Noen få av de ansatte ved sykehuset hadde blitt boende og gjort det de kunne for å ta vare på bygningsmassen.

Da Peter kom var alt overgrodd. De visste overhodet ikke hva de gikk til og brukte dager på å hogge seg fram til de enkelte bygningene, området var enormt. I tillegg til selve klinikken som besto av mange egne avdelinger var det skredderi, snekkerverksted, en stor garasje og mange egne hus til de ansatte. Peter begynte å tro at det kanskje var et litt for stort rom og fylle med det ekstra utstyret han hadde.

Peter fikk en avtale med landets myndigheter om å bruke 10 år på å bygge opp igjen Masanga Leprosy Hospital. Foreløpig var det ham, noen glade givere fra Lions, noen trofaste sjeler av gamle ansatte og en hel landsby som ville det samme, men penger hadde de ikke, men man kan jo ikke si nei, kan man vel? Arbeidet startet.

I 2007 ville Peter at jeg skulle være med for å lage en film om stedet. Da var de første containerne med utstyr kommet ned, pleiere var ansatt, en sykehusdirektør var på plass og pasientene strømmet til fra hele området rundt. Det var startet en egen sykepleierskole hvor elevene var lovet jobb på sykehuset etter ferdig utdanning. Apoteket var åpnet, laboratoriet, snekkerverksted og operasjonssalen hadde aircondition og lys i taket. Men det var fremdeles ingen lege der.

Peters program var mildt sagt anstrengende. I tillegg til å utføre et stort antall operasjoner mens han var der hadde han møter med de ansatte, med høvdingene i området og med nasjonale, regionale og lokale deler av den offentlige helsesektoren. I tillegg var det mange som ville ha en del av ham og dagene var svært lange. Sent på kvelden satt vi på terrassen og snakket om hva sykehuset kunne bli. Mens sikadene sang rundt oss og apene hoppet over taket smakte vi en liten whiskey og delte visjoner. Så var det i seng og opp tidlig neste morgen til nye møter og nye operasjoner.

Hjemme i Danmark har han startet en egen venneforening. Jobben er å videreutvikle sykehuset, skaffe inn penger og utvikle nye forretningsområder. Stadig flere frivillige forføres av hans karismatiske vesen, betaler reise og opphold selv og drar til Masanga for å gjøre en forskjell. Hans engasjement er sterkt og viljen til gjennomføring er stor. Han reiser stadig rundt og holder foredrag om stedet og betaler fremdeles det meste av sykehusets drift av egen lomme.

I mai 2010 var jeg der for tredje gang. Nå er det 110 ansatte der som hvert år hjelper mer enn 25.000 pasienter.

Sykehusets filosofi er at det på sikt skal bli selvfinansierende der driften av sykehuset dels skal finansieres av ulike aktiviteter på området. De har et eget landbruksprosjekt der det dyrkes ris og kassava, skredderverkstedet lager noen flotte PC-vesker av resirkulerte sykkelslanger, det er en egen såpefabrikk og snekkerverksted. Sykler blir importert fra Danmark, reparert på et eget verksted og solgt videre.

Ting skjer – takket være noen menneskers engasjement.

______
Sikke en fin artikkel! – godt gået Ole! og tak til www.bistandsaktuelt.no som bringer den!

Hvis du har lyst til at være med – skal du bare tage kontakt til os! –> her!
Vi glæder os til at høre fra dig!

Scroll til toppen